Fødselshistorie

Etter jeg var på fødselskurs hos Vesna bare gledet jeg meg til å føde! Det er så mye i denne verden som påvirker oss til å se på en fødsel med skrekk og gru, bare smerte og elendighet…
Det er bare å instille seg på det motsatte. Å føde er det største adrenalinkicket jeg har hatt, og jeg smilte etter hver rie og når det hele var over takket jeg og kunne like gjerne gjort det igjen. Men det er en jobb, spennende jobb.Og man må bruke tid på å forberede kroppen. Jeg har vel egentlig ingen lav smerteterskel, men jeg bare visste at det skulle gå lett. Vesna forklarte meg hvordan man kunne føde med et smil om munnen ved hjelp av Lamazemetoden og hennes erfaringer.  Jeg gledet meg som en unge bare for å få testet det ut. Mannen min hadde vært med på fødsler før og bad meg «stikke fingeren i jorda og forberede meg på det verste og at epidural var helt nødvendig for å døyve smerten».. Da skal jeg si deg, jeg ble enda mer motivert til å teste ut å føde naturlig. Det var min fødsel, og jeg skulle ta styringen og gjøre det på min måte.

Jeg øvde mye på pustingen på slutten av svangerskapet, etterhvert som jeg nærmet meg bekymret jeg meg litt for at jeg ikke fikk det helt til..Men når jeg begynte å kjenne små sammentrekninger den kvelden begynte jeg å øve meg på pustingen mens jeg danset rundt. Bevegelse er så viktig, og prøve å ikke anstrenge en enenste muskel som jeg hadde trent på. Bare la kroppen gjøre det den er skapt for. Pustingen gikk bedre enn noen gang nå:-) Det var bare å lytte og la pusten følge det som skjer, når det tok seg opp, pustet jeg kraftigere. Jeg håpet at det var virkelige rier og at tiden var inne.

Etter et par timer ringte sykehuset og fortalte at jeg hadde sammentrekninger men at det ikke var spesielt vondt og var dermed usikker på tiden i mellom. De synes ikke det hørtes ut som fødselen var igang og bad meg ta en ibux og gå å legge meg!! Jeg pakket baggen og fortalte samboer at jeg trodde vi måtte dra snart, han forsikret meg om at det var lenge til, vi drar når du har vondt! Hm, jeg la meg i senga og plutselig kjente jeg en sammentrekning mye vondere enn de andre.
Jeg reiste meg opp, tenkte at her kan jeg da ikke ligge å ha vondt og dermed sakte ned prosessen. Opp og jobbe og holde på smile. Jeg danset rundt igjen og pustet meg igjennom- da var det nesten ikke vondt. Jeg lå ikke mer nede den kvelden, bortsett fra de 20 min da jeg fødte 6 timer senere. Fødselen var unnagjort på 4 timer. Mamma lurte på hva jeg drev med der jeg gikk rundt og rundt og pustet og smilte, hun lurte på om det var sånn man fødte nå til dags… Nei dessverre tenkte jeg, at ikke flere velger en slik alternativ fødsel. Jeg husker også jeg skulle teste hvordan det var å ikke puste mens jeg gikk rundt. AU!! Stakkars dem som ikke vet om dette!

Dette gikk over all forventning! Det er klart jeg var litt skeptisk, jeg hadde jo aldri født før, men det var så stort når jeg innså hvordan det virket og hvor vakker hele prossessen ble på fødestua, den fantastiske jordmorstyrte avdeling på Fredrikstad sykehus. Det gikk rykter om min fantastiske fødsel ved hjelp av Lamaze på sykehuset, det er visst ikke mange med barnet på magen og navlstrengen forstatt festet til morkaka som sier, «Dette var kult, jeg gjør det gjerne igjen».

Jeg kjenner meg nesten litt ruset når jeg tenker på hvor utrolig fantastisk vakkert og spennende det var. Det funket:-)

Tusen takk Vesna for en fantastisk inspirasjon og et herlig fødselskurs. Jeg håper virkelig at det er flere mennesker der ute som velger dette. 
Ja til livet:-)

Hilsen Carina

Hei Vesna!!!
Nå har jeg født (hurra) og vil gjerne dele denne fantastiske opplevelsen med deg.
Først litt om hva jeg tenkte om fødselen på forhånd. 
Jeg har tenkt mye på fødsel den siste tiden, og tenkte at jeg skulle lese det du hadde gitt oss, og øve på lamaze pusten, men det ble ikke til noen av delene…

Jeg var veldig spent på å føde, kjente at jeg grudde meg litt. Var også litt urolig fordi jeg ennå ikke hadde valgt en startegi…..men jeg tenkte at det ville komme til meg.

Det eneste jeg hadde var et bilde av deg inni hodet mitt, som puster lamazepust og vugger frem og tilbake. Det var noe med rytmen din, jeg hadde fått med meg, og konsentrasjonen din når du pustet.

I høst har jeg gått på gravid yoga ( etter at jeg var på kurs hos deg ) og det var kjempe fint, men lite fødselforberedene. Jeg spurte instruktøren om lamaze pusten ( hun har ikke født selv..). Og hun sa at det var meget delte meninger om denne metoden i yogamiljøet. Hvis man skulle gjøre den, måtte man ha øvd MYE, at hun syntes personlig at det vanskelig. Hun anbefalte heller å bruke en dyp yogapust under fødselen.

Så med alle disse tankene i hodet feiret jeg min bursdag 21. januar, jeg var da i slutten av uke 36. og tenkte at nå kan ting snart skje. Min forrige datter kom 2,5 uke før termin.

Jeg gikk til sengs i tolvtiden. Hadde fått bursdags hilsner fra mennesker over hele verden. Fra venner jeg ikke har sett eller snakket med på tiår. Jeg var veldig glad! Følte på et vis at alles øyne var rettet mot meg. Og med denne deilige, kriblene følelsen gikk jeg og la meg

I ett tiden kjente jeg at det murret i ryggen. Men det var forholdsvis rolig, og jeg har hatt endel kynnere før, som kjentes helt like ut. Jeg la meg til å sove, dog med et håndkle mellom beina ( i tilfelle vannet skulle gå…) 
I sekstiden våknet jeg av at det gjorde litt vondere, og jeg bestemte meg for å vekke mannen min.
Jeg sa bare » Erlend», og han styrtet ut av senga og falt rett ned på gulvet, fordi han hørte på stemmen min at noe var på ferde. 
Vi ringte Ullevål, og de sa at vi kunne komme, sakte men sikkert.
På vei fra parkeringshuset til kvinneklinikken kjente jeg at det begynte å gjøre vondere, og jeg begynte automatisk å puste lamazepust:)

Vi kom inn, ble møtt av noen nydelige og trøtte jordmødre på slutten av sin nattevakt. Vi ble registret og sjekket fosterlyd, og så sa jordmor at jeg hadde to cm åpning.

Deretter gikk vannet, og riene kom tettere. Klokka var nå ca halv åtte.
Jeg stod ved enden av sengen og pustet lamaza pust. Jeg hadde ikke øvd meg,( tror jeg gjorde det litt saktere enn du ) men jeg hadde hele tiden bilde av deg inni meg. Konsentrasjonen din og vuggingen din, rytmen.
Jordmor ( ny på vakt) var veldig imponert.

Vi ble skrevet inn på fødestua, og riene kom stadig tettere. Jeg pustet lamaze, og var superkonsentret. Var litt i badekar, det var ok, fikk litt massage av mannen min, det var ok, men det var pusten som ble det vesentligste for meg.

Når det kom en ri, visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle puste, that´s it. Jeg var ikke særlig mottagelig for hjelp eller innblanding, ville egentlig bare jobbe selv.

Og dette ga meg et enormt fokus. Som igjen ga meg en enorm styrke. Jeg synes heller ikke det gjorde forferdelig vondt, selvom jeg godt kunne kjenne riene!!!!
Og det gikk fort! Etter ca en og en halv time hadde jeg fem cm åpning, og forløpig var ting ok, og jeg kunne både spøke og snakke mellom riene. Av og til bøyde jeg meg dypt ned på huk, og da kunne jeg kjenne at babyen bevegde seg nedover…

Ved åtte cm kjente begynte det å gjøre vondt. Jeg ville derfor prøve lystgass ( det hadde jeg nemlig gjort på min forrige fødsel ) og sluttet da med lamaze pust. Det var helt forferdelig!! Jeg mistet fullstendig fokus, og ble hjelpeløs i smerte. Jordmor sa at jeg måtte prøve tre ganger før jeg fikk effekt, så det gjorde jeg. Men det fungerte mye dårligere enn min egen strategi.

Så tilbake til lamazpusten ved enden av sengen.

Fikk noen akupunkturnåler i hodet, bare for avslapning. Jeg synte det var slitsomt og vondt  i denne perioden, men jeg sa til meg selv at jeg skulle bare puste, hadde ikke noen andre valg, og sånn ble det.

Tror aldri jeg har vært så fokuset i hele mitt liv. Følte at jeg samlet hele meg i et pustepunkt. Det var en veldig sterk opplevelse. Av meg og mitt potensiale når jeg klarte å fokuserer for fullt. Det var slitsomt og vondt, men ikke mer enn at jeg kunne leve med det, fordi jeg visste hva jeg skulle gjøre; jeg skulle puste…

Plutselig kjente jeg at noe forandret seg, og jeg sa til jordmor; nå tror jeg hun kommer.
Jordmor ba meg legge meg ned, og hun sa full åpning!!!!!!….også ba hun meg om å bli liggende fordi da var sjansen for å revne mindre.
Nå ble jeg veldig forvirret, fordi å ha pressrier liggende var det siste jeg hadde tenkt meg. Men jeg gjorde som hun sa, og grep tak i lystgasssen, mest bare for å holde fast i noe.

I løpet av tre rier og fem minutter, var jente vår ute. Da hadde jeg strevd med å ikke presse på slutten, for å tøye åpningen, før jeg bare måtte gi meg over og presse på.
Lillejenta kom som en rakett ut i senga, og skle bortover lakenet. Da var klokka ti over halv elleve, og vi hadde vært på sykehuset i tre timer.

Jeg kunne ikke tro det. Det hadde gått kjempefort, men føltes ikke sånn. Jeg hadde hatt kontroll og kontakt med meg selv hele tiden.

Det jeg sitter igjen med er at jeg har hatt en fantastisk fødselsopplevelse, som jeg unner alle å ha. Og det er takket være to kvelder hos deg og en veldig konkret pusteøvelse!!
Det er nesten for godt til å være sant.

Men det er noe mer….. jeg opplevde en enorm befrielse i kraften til noe som er så konkret som denne teknikken, fordi den faktisk virker!!!!

Så tusen takk til deg Vesna, for at du viste meg veien. Bilde av deg har gjort sterkt inntrykk på meg, og guidet meg gjennom hele fødselen.
Jeg synes alle gravide burde få gå på lamaze kurs hos deg før de føder.
Ønsker deg alt godt og lykke til med arbeidet ditt:) 
Sender med noen bilder av lillejenta vår.

Marianne

——————————————————————————————————-